To og to er fire, hvis ikke du er fjern.

Den nedslitte avgangshallen på Flesland minnet mer om en post-apokalyptisk scene fra et skytespill på PS3. Det var som om de eneste ansatte var tiggerne og alkisene hvis jobb var å skape en nedbrutt og depressiv stemning med sine skitne og slitne filler og tomme, klirrende spritflasker. Benker og bord lå veltet. Det var hull i taket slik at Bergens endeløse regnskyll kom ned og marinerte interiøret med råtehull og mosevekst. En stakkarslig tannløs og utsultet alkis kom vaklende i min retning mens han holdt hendene frem i en tiggende stilling. Som om han ventet at jeg skulle gi noe verdifullt til ham. Han så på meg med et desperat blikk mens han prøvde å ytre noe, men ikke klarte det fordi hans alkoholiserte abstinenser tok over hans veldige vesen og det eneste han klarte å kommunisere var hans fortapenhet og lidelse. Han krøllet dene ene handa til noe som minnet om en neve med en pekende finger og rettet den mot innerlommen min. Jeg så på han med mistenksomme øyne og førte blikket mitt inn på min egen innerlomme mens jeg lettet på den spritdynkede American Apparel jakken min. Det var ikke vanskelig å skjønne hvor han ville. Jeg tok den billige Krakow tax-free spritflasken ut av innerlommen, åpnet den og rekte den til ham. Han lukket øynene mens han hastet tuten mot leppene sine og heldte nedpå den bedre halvdelen av flasken, mens det rant sprit nedover kjakene hans og trakk seg inn i en genser, som minnet mer om en fille som hadde stivnet etter årevis uten vask eller utskift. Gud hvor han stinket.

Som om Gud selv hadde kommet ned gjennom hullet i taket og velsignet ham gikk han inn i en tilstand av ave idet spriten trakk seg gjennom tarmveggene hans og ut i blodømløpet. "Gud velsigne deg gode mann! GUD VELSIGNE DEG!" Han hendte flasken tilbake til meg, men jeg ba ham beholde den slevbefengte og smuskbesatte bunnsken som var igjen.

Så grep han meg med den frie handa si mens han hold flasken til brystet som om det var hans lenge tapte, og nå gjenfunne barn. Han stirret meg dypt inn i øynene med det intense psykotiske desperate blikket sitt og sa; "De er etter deg! De er her! De følger etter deg og ser på deg! De vil ta deg! Djevler! Djevler fra helvete med grisefjes og svarte hull til øyne! Vend om! Vend om før det er for sent!"

Jeg ser på ham med misnøye før jeg ser på der hvor han griper armen min med handa si. Han faller ut av sin intense transe idet jeg løfter handa hans vekk fra armen min, og han går inn i en gråtende og sutrende tilstand idet han krøker sammen og legger seg mot bakken. Han kryper mot en benk og legger seg inntil i fosterstilling mens han legger tuten på spitflaska mot munnen og heller i seg den ekle klumpete bunnsken, og forsvinner inn i sin egen mumlende vrangforestilte verden.

Noen ganger føler jeg meg som et uverdig og stusselig vesen, men når jeg ser denne "mannen" om jeg kan kalle det det, så skjønner jeg at det er langt igjen før bunnen er nådd og fortapelsen er et faktum. Med ett stopper mumlingen hans. Det er som om han brått ble var min tilstedeværelse pånytt. Nesten som på et psykisk plan. Som om han fikk inn en beskjed fra noe utenom. Så snur han seg, først mot føttene mine, før han langsomt hever blikket mot øynene mine og hvisker; "De ser på deg. Hele tiden. Pass ryggen din. Ikke stol på noen. Se deg over skulderen. " Så ser han forbi meg til min side. Jeg undres og snur meg for å se hva han observerer. Og der, lengst borte i hjørnet av det som en gang var en 7-11 kiosk, står to menn. Mørkt kledd. Frakker. Hatter. Dype krager. Avstanden akkurat nok til at jeg ikke får en skikkelig titt på de. De blir var min oppdagelse, og dene ene til høyre snur seg og går forbi den neste og fortsetter ut gjennom rulledøren. Den andre blir stående og se. Jeg kan føle det obsevante og dømmende blikket hans gjennom skyggen over ansiktet fra kragen og hatten. Vi blir stående å utveksle blikk.

"Siste utrop rute SK786 til Australia via Frankfurt, utgang 29."

Høytaleranlegget kaller på meg. Den gjenstående mystiske karakteren ser ut som om han vet at det var min flight, og snur seg og går i samme retning som partneren sin. Jeg gir et siste blikk til den mumlende alkisen. Han ser ut til å ha forsvunnet inn i sin egen verden uten å ense noen ting rundt seg. Høytalerannlegget gjentar seg, og jeg setter kurs mot utgang 29. For sikkerhets skyld ringer jeg bloggerådet. Skiplo tar røret uten å svare.

"Jeg blir forfulgt Skipl. Jeg trenger en ny identitet. Den må være klar innen jeg mellomlander i Frankfurt, og bli levert i overgangshallen. Kurèeren må reise videre i mitt navn, og jeg må ha en ny mellomlanding i mitt nye navn. Det må være en særdeles kryptert identitet. Noe ala det jeg brukte under operasjon "Svinesteik" i sør-afrika."

Det lyder et klikk i andre enden. Han har lagt på. Da vet jeg at det er i orden. Det veksles ikke ord med mindre det ikke lar seg gjennomføre. En halvvfeit dame i skranken tar imot flybilletten og stempler passet mitt før jeg går den smale tunnelen ned mot flyet. Hvem kan disse mystiske personen ha vært, og hva vil de meg? Den sære hendelsen har gitt meg noe å gruble på under flyturen.