Hvor sick er ikke det...

Eg reiser meg fra det tåkelagte pokerbordet og samler restene av det som en gang var en stor haug med sjetonger. Skuler på alle rundt det skinnbelagte mahogny bordet. Dr. Evvz. Skiplo. Daogen. Guten. BRRD. De ser alle inn i øynene mine. Ikke en mine. Ikke et tegn til "hadet". De skjønner alvoret. Vi kommer ingen vei uten kenguruen og de nye sjetongene. Eg snur meg mot bakmannen som står i skyggen av lampeskjermen som er senket lavt fra det allerede lave taket. Han nikker sakte og bekreftende;

"Du gjør det du må gjøre. Ha i bakhodet at vårt forestående dilemma er pri nr. 1."

Eg gir han en underkastende bekreftelse i form av et nikk som kan minne mer om å senke hodet og lutre nakken, før eg tar frakken på meg og ber dørvakten låse meg ut gjennom den tykke, nedslitte eikedøren. Hengslene knirker og bryter stillheten i den fuktige, mørklagte men allikevel lyse bakgaten. Det er som om byen vår er fra en svart/hvitt film fra førkrigstiden. Vi eier den. Den er vår. Alle som bor i den lever under vår nåde. Allikevel fører de dagene sine i uvisshet om vår autoritære beskyttelse, og at tryggheten ikke lenger kan sikres fra administrasjonen av vårt edle bord.

Innlegg nr 200. Pfffff, vi banger den uansett. Vi har kenguruen for faen! Det kan ikke slå feil.

Eg våkner til den intense ringingen av Independet vintage vekkeruret mitt. Øynene mine sliter seg opp som om øyelokka rakner og øya mine er babyer som vil ut av fitta for å se verden. En smertefull opplevelse. Ringingen sakker ned og alt går i sakte film, som om eg skulle vært ute på LSD. Alkohol, sigg og snus er i sannhet en dødelig kombinasjon av rusmidler. Eg snur meg over på siden i den knirkende feltsenga mi og putter fingrene mellom bjellene på klokka og fikler etter knappen for å skru den av.
Ahhhhh.... stillhet. Eg har like lyst å falle tilbake i den dype, befriende søvnen som en heroinmisbruker vil sette skuddet sitt i et boblebad fylt med sukkervann og flanellbamser. Eg vet eg må opp. Langt der ute på flyplassen venter et skranglete propellfly på å sende meg til Australia for å plukke opp kenguruen og pokerchipsa. Eg tømmer i meg gårsdagen kaffebunsk som står på nattbordet og kjenner at en sigarettsneip trenger seg nedover halsen når eg svelger.
Ugh. Frokost på senga. Kvalmen stiger, og eg kveler den med en slurk av den billigste taxfree whiskeyen Krakow kunne oppdrive fra min forrige reise. En plastikkflaske som lå oppå en brukt kondom og en haug med papir brukt til å tørke den stinkende saften fra fitta til hu dama eg hadde med hjem.
Herregud for et vrak. Det siste eg husker hun sa var "...kan hænde du må sjekke deg. Vet issje om kondom er godt nok til å beskytte mot det eg har."
Så setter eg meg på sengekanten og skuer utover det forfalne rommet. Der, i andre hylle på en nedbrutt kommode, ligger passet mitt. Det er alt eg trenger, og en bunke med slitne femtilapper og myntene fra spareglasset mitt. Lomma mi fylles med så mye mynter at eg må stramme beltet av en skolisse som holder buksen oppe. Så bærer det avgårde mot flyplassen. Nye chips og en kenguru. Vi kommer til å naile dette som om det var bummer.whatevz. (fortsettelse følger, eller ikkje.whatevz)