Betong.

Det var avstanden mellom dem som hadde gjort det spennende, det innså Fred nå, et kort år etter festen som hadde skutt Karianne og han ut i stormen. Utilgjengelighetens fengsel. Å gud som han hadde vært fengslet og like fullt hadde hun kommet med nøkkelen, låst opp og gitt han mat. Fred hadde forsynt seg grovt, nå var han mett, nærmest kvalm, hadde ikke lenger matlyst.

Festen. Fred hadde vært i sitt ess, presentert seg selv som elskverdig kremmer. Med ordet i lommen og smilet plassert strategisk bak øret hadde han ført henne inn i en illusjon. Han bar en maske, eller kanskje han bare lurte seg selv, henne hadde han i alle fall lurt. Kanskje det var hun som lurte han. Hvorfor plasserte han alltid seg selv i regirollen?

Musikken han hadde spilt. Sangen han hadde sunget. Han var jo en sanger. Det var han enda, om enn noe mer preget av sin egen avskylighet. Fred Endresen traff midtlivskrisen med tøff sveis. Det var visst moderne og alle guttene på butikken hadde jo kort hår på siden og langt på toppen, så hvorfor ikke han. Egenskapene han tilegnet seg selv, de plukket han fra øverste hylle. Heldigvis hadde han lange armer som favnet bredt, han rasket med seg det han fant.

Det unge vannet traff den gamle mannen i ansiktet og han følte seg brått ekkel. Ånden luktet av død, nesen grodde igjen og håret bestemte seg for at grått var rock. Talking about a revolution. I gangen møtte han Karianne.

- God morgen kjære.
- Hei Fred.
- Jeg er sent ute, tar frokosten på Solbrød. Kanskje vi kan samkjøre lunsj?

Svaret kom i form av en lukket dør, deretter stillhet.