fredag 28. januar 2011
torsdag 27. januar 2011
Billy Hundeslév
"It's like if Billy Dogdrool comes to NY to get his NY on and Billy Dogdrool is from Florida or California and has had his last couple of video parts skating with palm trees in the background and then is trying to look all dope skating in Tribeca at night. Naturally he's gonna look like a cornball cause that shit is contrived and is ridiculous to the people who know that he's a tourist and didn't find any of the shit they're (he')]skating or had filmers or photographers showing them (him) shit."
-Bobby P
-Bobby P
onsdag 26. januar 2011
onsdag 19. januar 2011
Betong.
Det var avstanden mellom dem som hadde gjort det spennende, det innså Fred nå, et kort år etter festen som hadde skutt Karianne og han ut i stormen. Utilgjengelighetens fengsel. Å gud som han hadde vært fengslet og like fullt hadde hun kommet med nøkkelen, låst opp og gitt han mat. Fred hadde forsynt seg grovt, nå var han mett, nærmest kvalm, hadde ikke lenger matlyst.
Festen. Fred hadde vært i sitt ess, presentert seg selv som elskverdig kremmer. Med ordet i lommen og smilet plassert strategisk bak øret hadde han ført henne inn i en illusjon. Han bar en maske, eller kanskje han bare lurte seg selv, henne hadde han i alle fall lurt. Kanskje det var hun som lurte han. Hvorfor plasserte han alltid seg selv i regirollen?
Musikken han hadde spilt. Sangen han hadde sunget. Han var jo en sanger. Det var han enda, om enn noe mer preget av sin egen avskylighet. Fred Endresen traff midtlivskrisen med tøff sveis. Det var visst moderne og alle guttene på butikken hadde jo kort hår på siden og langt på toppen, så hvorfor ikke han. Egenskapene han tilegnet seg selv, de plukket han fra øverste hylle. Heldigvis hadde han lange armer som favnet bredt, han rasket med seg det han fant.
Det unge vannet traff den gamle mannen i ansiktet og han følte seg brått ekkel. Ånden luktet av død, nesen grodde igjen og håret bestemte seg for at grått var rock. Talking about a revolution. I gangen møtte han Karianne.
- God morgen kjære.
- Hei Fred.
- Jeg er sent ute, tar frokosten på Solbrød. Kanskje vi kan samkjøre lunsj?
Svaret kom i form av en lukket dør, deretter stillhet.
Festen. Fred hadde vært i sitt ess, presentert seg selv som elskverdig kremmer. Med ordet i lommen og smilet plassert strategisk bak øret hadde han ført henne inn i en illusjon. Han bar en maske, eller kanskje han bare lurte seg selv, henne hadde han i alle fall lurt. Kanskje det var hun som lurte han. Hvorfor plasserte han alltid seg selv i regirollen?
Musikken han hadde spilt. Sangen han hadde sunget. Han var jo en sanger. Det var han enda, om enn noe mer preget av sin egen avskylighet. Fred Endresen traff midtlivskrisen med tøff sveis. Det var visst moderne og alle guttene på butikken hadde jo kort hår på siden og langt på toppen, så hvorfor ikke han. Egenskapene han tilegnet seg selv, de plukket han fra øverste hylle. Heldigvis hadde han lange armer som favnet bredt, han rasket med seg det han fant.
Det unge vannet traff den gamle mannen i ansiktet og han følte seg brått ekkel. Ånden luktet av død, nesen grodde igjen og håret bestemte seg for at grått var rock. Talking about a revolution. I gangen møtte han Karianne.
- God morgen kjære.
- Hei Fred.
- Jeg er sent ute, tar frokosten på Solbrød. Kanskje vi kan samkjøre lunsj?
Svaret kom i form av en lukket dør, deretter stillhet.
tirsdag 18. januar 2011
Farvel Til Tåpen
Fred har et hardt ytre. En tøffhet og barskhet som han annonserer gjennom rufsete og hullete denim og breiende oppførsel. Han er freidig og lekende frekk med jenter, kommanderende og dominant med gutter og respektert og respektabel blandt mandige menn. Men Karianne har vekket og belyst hans selvbevissthet fra et nytt perspektiv. Satt fokus på et svakt punkt han ikke visste han hadde. En sårbarhet. Hennes vakre stemme og sang er for ham som en sommerbris gjennom et vaklende korthus. Alt er opp til hennes nåde. Hennes vesen stryker langs hans skjøre konstruksjon, og vender hun brått om han, så raser han sammen. Hans maskuline skuespill kommer til kort i befatning med denne femme fatale.
Fred løfter røret pånytt og taster Karianne sitt telefonnummer. Det ringer en kort stund før hun svarer.
-Heisann.
-Hei det er Fred.
-Jeg ser det, jeg har lagret nummeret ditt.
-Ah, selvfølgelig, så fint. Jeg ville bare snakke med deg. Jeg har tenkt på deg.
-Å, du er da søt. Jeg har tenkt på deg også.
-Nei, du tuller.
-Nei, jeg har tenkt på deg.
-Virkelig?
-Ja virkelig. Jeg har tenkt på deg idag.
-Å, du er skjønn. Hva tenkte du på?
-Jeg lurte på når du skal ha fest, og hvilken musikk du kommer til å spille.
-Jeg vil spille det du vil høre.
-Å du er grei, men du bestemmer musikken selv.
-Jeg kan bestemme, men jeg vil høre det du vil høre.
-Å du er snill. Men du må bestemme vel?
-Jeg vil høre ditt musikk ønske.
-Å jeg kan ikke bestemme for deg.
-Jo, du kan det. Jeg vil det.
-Nei jeg vil at du skal bestemme.
-Ok. Jeg skal spille noe jeg vet du liker.
-Men du må like det selv.
-Ja, noe vi begge liker.
-Ja, noe vi begge liker, det blir koselig.
-Ja, det blir koselig. Jeg gleder meg.
-Jeg gleder meg også. Jeg gleder meg til å se deg.
-Jeg gleder meg til å se deg også. Jeg vil holde deg i hånden og kysse deg.
-Ikke foran alle.
-Jo foran alle. Jeg bryr meg ikke.
-Vi kan ikke kysse foran alle.
-Jeg vil kysse deg. jeg bryr meg ikke om hvem som er der.
-Jeg vil ikke kysse foran andre som er på festen.
-Greit. Vi skal ikke kysse foran alle. men jeg vil holde deg i hånden.
-Ja du kan holde meg i hånden.
-Greit, da snakkes vi på festen.
-Ja, vi snakkes der.
-Hadet så lenge.
-Hadet.
Fred la på telefonen og stoppet opp et øyeblikk mens han nøt etterdønningene av samtalen. Som en frisk vin der de fruktige druene legger sin smak på tungeflaten og vekker minner om varme solfylte tidlige høstdager med ennå grønt gress og søte epler i trærne.
Fred løfter røret pånytt og taster Karianne sitt telefonnummer. Det ringer en kort stund før hun svarer.
-Heisann.
-Hei det er Fred.
-Jeg ser det, jeg har lagret nummeret ditt.
-Ah, selvfølgelig, så fint. Jeg ville bare snakke med deg. Jeg har tenkt på deg.
-Å, du er da søt. Jeg har tenkt på deg også.
-Nei, du tuller.
-Nei, jeg har tenkt på deg.
-Virkelig?
-Ja virkelig. Jeg har tenkt på deg idag.
-Å, du er skjønn. Hva tenkte du på?
-Jeg lurte på når du skal ha fest, og hvilken musikk du kommer til å spille.
-Jeg vil spille det du vil høre.
-Å du er grei, men du bestemmer musikken selv.
-Jeg kan bestemme, men jeg vil høre det du vil høre.
-Å du er snill. Men du må bestemme vel?
-Jeg vil høre ditt musikk ønske.
-Å jeg kan ikke bestemme for deg.
-Jo, du kan det. Jeg vil det.
-Nei jeg vil at du skal bestemme.
-Ok. Jeg skal spille noe jeg vet du liker.
-Men du må like det selv.
-Ja, noe vi begge liker.
-Ja, noe vi begge liker, det blir koselig.
-Ja, det blir koselig. Jeg gleder meg.
-Jeg gleder meg også. Jeg gleder meg til å se deg.
-Jeg gleder meg til å se deg også. Jeg vil holde deg i hånden og kysse deg.
-Ikke foran alle.
-Jo foran alle. Jeg bryr meg ikke.
-Vi kan ikke kysse foran alle.
-Jeg vil kysse deg. jeg bryr meg ikke om hvem som er der.
-Jeg vil ikke kysse foran andre som er på festen.
-Greit. Vi skal ikke kysse foran alle. men jeg vil holde deg i hånden.
-Ja du kan holde meg i hånden.
-Greit, da snakkes vi på festen.
-Ja, vi snakkes der.
-Hadet så lenge.
-Hadet.
Fred la på telefonen og stoppet opp et øyeblikk mens han nøt etterdønningene av samtalen. Som en frisk vin der de fruktige druene legger sin smak på tungeflaten og vekker minner om varme solfylte tidlige høstdager med ennå grønt gress og søte epler i trærne.
onsdag 5. januar 2011
Kaukazoid
BOB har fått GoPro og stailer som faen, også på Shne. Jeg leter fortvilet etter pop. Lefso sine to kuleste triks mangler. Siggypop kjører uten stuntmann. Marius Selje er et motherfuckings beist.
Abonner på:
Innlegg (Atom)