Vinterens aperitiff

Høsten står for dør. Fugler hiver seg mangfoldige over i en massiv charterreise til varmere strøk. Solen svever anstrengt på en blek blå himmel og skriker sine stråler mot oss, men til ingen nytte. Luften består kjølig. Vi kler oss godt før vi åpner døren og entrer hverdagen. I våre første møte med høstsolen bikker vi dørstokken med et smil som raskt blir arrestert av en ikke ennå, men snart bitende kulde. Dens skarpe tenner har ikke nådd sitt myndige avsnitt og vi trøster oss med å trekke en dypt forfriskende pust av en jomfruelig dag. Fersk luft strømmer sprekt inn i lungene og brer seg ut i årene. På utpust våkner atter smilet til livs idet en dis forlater munnen og brer seg ut foran med anelser av regnbuens farger gjemt i en ellers grå tone. Det forvokste gresset får ikke slurpet i seg nok svalende morgendugg, og det samles på de tyngede stråene i dråper som forspilles. Med fredelige steg dynket i høstens diffuse sollys trer man ut i dagen med tanke på at sommeren er over, og om ikke lenge dekkes fjellene tykt med alle barns gledeligste leketøy.