lørdag 18. september 2010

Aaaaaahhh!

Fred Endresen parkerer bilen sin utenfor det nyinkjøpte huset sitt i Åsane. For to dager siden hadde firmaet ”Hus-i-pakke” flydd huset inn og plassert det på den kvadratiske tomten. Fred Endresen var fornøyd med situasjonen: huset var, som tomten, kvadratisk, på samme måte som Fred selv var kvadratisk, til sinns og rundt midjen, ingen kraftplugg, men likevel. Fred finansielle situasjon var drastisk forbedret etter at han hadde tredd i kraft i sin nye stilling som daglig leder for Carlings på storsenteret i Åsane. Jobben hadde han fått basert på sitt gode ytre, sin sans for jeans og andre klesplagg basert på jeansmaterialet. Derav dagen klesdrakt: mørke jeans fra Nudie og lys jeansskjorte fra Valient. Fred hadde forstått hvor viktig det var å utrykke seg gjennom klær fra sine erfaringer som artist. Som artist hadde Fred uttrykt seg gjennom ord og melodier, nå, som daglig leder for Carlings uttrykte Fred seg gjennom jeans og jeansvariasjoner. ”Hvor langt kan en mann nå i jeans?”, hadde Fred mange ganger spurt seg før han takket ja til stillingen, ”jævlig langt”, var den endelige konklusjonen.

På ingen måte materialistisk, tvert imot, Fred hadde sansen for ekte verdier og visste blant annet å nyte utsøkt musikk. Den nye plata til Arcade fire passet i så måte perfekt for dagens situasjon: fredag, pils, innflytningsfest. Gutta fra jobben og noen snasne damer fra Vera moda hadde blitt invitert, og Karianne selvfølgelig. Deilige, deilige Karianne. Butikksjef på Cubus og moteløve til tusen. Hadde det ikke vært for de råtrange jeansene og den utsøkte kvaliteten på glidelåsen hadde han tatt en ronk nå, men Fred kunne holde seg. I kveld ble det pulings.

Spor nr. 1 ”The Suburbs” satte stemningen for resten av plata. Fred digget konseptet, ”The Suburbs”, oppvokst i Lillestrøm, bosatt i Åsane. Dette var så absolutt relaterbart materiale. I tillegg digga gutta på jobben plata så det gjorde ikke noe at dette var den eneste plata Fred hadde i cd-hylla bortsett fra sine egne arbeider. …”in the suburbs I learned to drive”…, fan så relaterbart, digg. Fred skippet spor nr. 2 ”Ready to start”, han hadde aldri vært noen fan av å spille album i kronologisk rekkefølge og spor nr. 3 ”Modern Man” var mer i hans gate. …” like a record that’s skipping, i’m the modern man”... .Fred kunne faen meg ikke sagt det bedre selv. For det første hadde han akkurat skippet spor nr. 2, for det andre var han selv som en plate med hakk i. Alt dette sammenfalt med hans status som en moderne mann: følsom og myk, mørk og dyp, filosofisk og sofistikert, muskuløs og vakker, hip og trendy, men samtidig preget av den tunge børen hans generasjon bar. Generasjonen som hadde alt, men som likevel manglet noe. ”Å fy faaan, jævla bra musikk”, tenkte Fred og gikk på dass for å drite, dusje og kanskje rulle opp en liten luring.

2 kommentarer:

Daogen sa...

Fred Endresen, røker du hasjis!? Jeg er SÅ skuffet

bazlowsky sa...

Hva er dette? Flørter du med meg? Er dette en invitasjon? Jeg står i spenn på å sprute noe på arket, som en nykåt fjortis' sultne øyner på de stramme jeansene til Karianne.