Et jævla rabalder.

Det gedigne pressekorpset som møtte Fred Endresen utenfor stortinget gav han en varm følelse innvendig og utvendig, han skulle ikke tatt på seg den rougen, pressekorpset ga han nok farge. I det han spaserte opp mot det som 7fm ville beskrevet som et hav av journalister forestilte han seg hvilke spørsmål de ville stille:

- Hvordan føles det å være den STORE favoritten Fred?
- Jeg må si du tar deg usedvanlig bra ut Fred, hvor har du fått tak i disse klærne?
- Jeg tenker damene kommer på løpende bånd Fred, er du fortsatt ungkar og spellemann?

Til hans store skuffelse fikk han spasere uforstyrret inn på stortinget, kun en ussel journalist fra Mosjøen dagsavis, med tilknytninger til arbeiderbevegelsen i bygden, grep tak i han og lurte på hva en eventuell seier ville bety for Mosjøens lokale musikkmiljø. Fred Endresen, denne maskinen av en mann, prøvde å gi et svar som kunne defineres som politisk korrekt, men i det han så Didrik Solli Tangen bli omringet av det gedigne pressekorpset kjente han sinne ta overhånd. De destruktive kreftene som hadde gjemt seg i Fred Endresens kjeller siden den altfor tidlige midtlivskrisa på slutten av 90- tallet vendte tilbake. Hat, hat, hat, kjærlighet. Burzum. Greven. Lionel Richie. Lionel Richie. Etter en rundtur innenfor ulike musikalske sjangrer havnet han på Lionel Richie. Han kunne ikke la personlige problemer stå i veien nå. Han kunne ikke skuffe Steve Børre, denne mannen som hadde lovet han en stilling som art director i et amerikansk internettforetak. Timen var kommet, det var Fred Endresens tur til å skinne. Han sjekket mobilen en siste gang før han gikk til deltakerområdet, han hadde fått MMS:

Do your thing boyeeh, I ain’t maad at ya!

Hugs, JP.