Entering Lightspeed

Fra Strømmen storsenter til stortinget i Oslo på vingene til Tïesto og Van Buuren. Turen gikk raskt som en herlig drøm av heroin, ecstasy og syre. En reise i tid og rom. Ånd og rytme. Kunne like gjerne vært mellom to galakserhoper i mange ganger lysets hastighet med slik forvrengning av tid at rytme med tusener av års mellomrom fra pulserende gigantstjerner oppfattes som raske, dype dunk fra høyttalerannlegget. Den enda raskere hihat rytmen representerer mer frekvente småstjernener i passasjen. De transe-dyssende synthene's variasjoner, en hyllest til det ave-skapende fargespill og former fra sammensmeltningen av milliarder på milliarder av stjernetåker, planeter, svarte hull, pulsarer, soler, kjempesoler og alt universet har å by på i en utenkelig hastig passering. Total kaos og død, men i en sammenheng og på slik avstand at det bare blir vakkert. Vakkert hinsides ord. Hvilken fantastisk virkning trance/techno har når det blir levert på rette måten. I en råners drømmebil, med et råners drømmeanlegg, i en råners drømmehud og drømmeklær. Jeg manglet bare en drømmefjortis i passasjersetet. Ensomheten satte et støkk i meg. Jeg ble skutt ut av dagdrømmingen da en vakker stemme sang fra anlegget i øyeblikket før crescendo av en Van Buuren låt; "Prepare to exit lightspeed..."

Jeg falt rett ut av min astrale reise og direkte inn i fokus på oppdraget. Nå i Oslo's kronglete gater, på vei mot stortinget. Det var kø fra jernbanetorget. Jeg kjørte opp på fortauet og fotgjengerne banet vei for meg som en hellig mann med et hellig mål, takket være ferrarien og den høye trance/techno musikken. Like utenfor stortingen stoppet jeg og dempet volumet på trance/techno musikken.

Der, ved inngangen til bygget. En orgie av journalister og fans presset seg inn mot et midtpunkt. Kan det være målet mitt? De var mange, kaotiske og rotete. Blinket med blitzer og hyttet med mikrofonen og diktafoner. Pekte med kameraer og mobiler. Det hele var en badtrip å se på. Brått fikk jeg et glimt av personen denne stormen gikk i bane rundt. Didrik Solli Tangen. Feil mål. Hvor kunne målet mitt være? Skulle ikke han være selve seansens midtpunkt? Omgitt av vakre damer som vil ligge med han for statusens skyld, gutter som later som de digger han og vil være vennen hans, men som egentlig også bare vil ligge med han for statusens skyld. Journalister og mediefolk som tilsynelatende vil ha uttalelser, men som egentlig bare vil ligge med han de også. Skulle ikke Fred Endresen være den som alle ville ligge med, uansett. Til og med jeg?

Med ett fikk jeg øye på to avsides personer. Noe som så ut som en journaliststudent som er for usikker på seg selv til å hive seg inn i mengden for å få en bit av kaka, og en person til. Så slo det meg som solskinn fra grå himmel i Bergen. Det var målet mitt, Fred Endresen. Target aquired.