Staus KUK

- Svaarte faaan.
- Hva er det?
- Jeg er forbanna.
- Er du?
- Ja.

Fred Endresen hadde lite til overs for slurvete arbeidere som ikke visste forskjellen på japansk og norsk denim.

- Nå tar du fan meg hatten og går! Hørte du meg Andy? Gååå!
- Åffar det aa?
- Andy? Fred var tydelig skuffet, det kunne en høre på det melankolske tonefallet.
- Ja?
- Du har akkurat brukt ti minutter på å forklare en kunde hva som er bra med norsk denim, når det faktisk er JAPAAAAAANSK denim du står Å snakker om! Du har sparken! Pell deg ut.
- Ja, men…
- Nei, men ja, jo, pell deg ut!

En tung dag på jobben var ikke noe nytt for Fred Endresen. Spesielt ikke i julestriden. Nei, tvert imot, var det noe Fred ventet seg i denne så absolutt travle måneden var det harde dager. Men like fullt forventet Fred topp innsats fra sine ansatte, spesielt når det kom til kundebehandling og salg av jeans. Jeans var tross alt butikkjeden Carlings sin spesialitet. Var det noe de ansatte skulle ha full kontroll på, ja, så var det jeans. Ikke nok med det, Jeans var Fred Endresens nye mantra, han indre selv, hans selve selv. Om Jan Bøhler var politiker så var fan meg Fred Endresen en guru innenfor jeans og jeansutvikling. Ordet jeansutvikling, som var bundet sammen av to ord, jeans og utvikling, hadde Fred spesielt sansen for. Det gav ham en følelse av å være grunder, noe han selvsagt ikke var, men ingenting er bedre enn å lure seg selv.

Fred er et navn forbundet med ro, stabilitet og ikke nødvendigvis, men ofte, lykke. Fred var fullt klar over dette og benyttet ofte sitt eget navn som salgstriks i disse travle, men givende juledagene.

- Hei! Jeg heter Fred, noe det ikke er på jorden, men jaja, hva kan jeg hjelpe deg med?

- Høhø. Fred lo innvendig slik at kunden ikke kunne høre det, da det ville være uprofesjonelt.

Vel hjemme i det relativt, for alt er jo det, nye ferdighuset i Åsane kunne Fred slappe av. Her fikk han ro i både sjel og kropp. Dobbel dose. To for prisen av en, akkurat som på butikken. Fred kunne fra flere likhetstrekk med seg selv og butikken: eksklusiv, men billig. Han dro den splitter nye Iphone 4 opp av lommen og ringte til Siv. Siv. Et navn som de fleste forbinder med vakker norsk natur, men som Fred forbinder med mus (Fred ler innvendig, får pikk, type stå)

- Halla Siv!
- Halla Fred, skjer a? Tung dag på jobben?
- Nå ja, måtte sparke en kis, hypp på råknulle? (Still D.R.E)
- Hakke du noe på gang me hu Karianne a? Det er ordet på senteret…
- Siiv?(Fred er en mester i retorisk tonefall) Du vet like godt som meg, ja, kanskje til og med bedre, jeg puler ikke pels!
- Pels?
- Ja, Pels (HØHØ). Nei, men jeg hakke noe på hang med Karianne, hu er ei venninne

(Samtalen stagnerer, Fred legger på)

Aaaaaahhh!

Fred Endresen parkerer bilen sin utenfor det nyinkjøpte huset sitt i Åsane. For to dager siden hadde firmaet ”Hus-i-pakke” flydd huset inn og plassert det på den kvadratiske tomten. Fred Endresen var fornøyd med situasjonen: huset var, som tomten, kvadratisk, på samme måte som Fred selv var kvadratisk, til sinns og rundt midjen, ingen kraftplugg, men likevel. Fred finansielle situasjon var drastisk forbedret etter at han hadde tredd i kraft i sin nye stilling som daglig leder for Carlings på storsenteret i Åsane. Jobben hadde han fått basert på sitt gode ytre, sin sans for jeans og andre klesplagg basert på jeansmaterialet. Derav dagen klesdrakt: mørke jeans fra Nudie og lys jeansskjorte fra Valient. Fred hadde forstått hvor viktig det var å utrykke seg gjennom klær fra sine erfaringer som artist. Som artist hadde Fred uttrykt seg gjennom ord og melodier, nå, som daglig leder for Carlings uttrykte Fred seg gjennom jeans og jeansvariasjoner. ”Hvor langt kan en mann nå i jeans?”, hadde Fred mange ganger spurt seg før han takket ja til stillingen, ”jævlig langt”, var den endelige konklusjonen.

På ingen måte materialistisk, tvert imot, Fred hadde sansen for ekte verdier og visste blant annet å nyte utsøkt musikk. Den nye plata til Arcade fire passet i så måte perfekt for dagens situasjon: fredag, pils, innflytningsfest. Gutta fra jobben og noen snasne damer fra Vera moda hadde blitt invitert, og Karianne selvfølgelig. Deilige, deilige Karianne. Butikksjef på Cubus og moteløve til tusen. Hadde det ikke vært for de råtrange jeansene og den utsøkte kvaliteten på glidelåsen hadde han tatt en ronk nå, men Fred kunne holde seg. I kveld ble det pulings.

Spor nr. 1 ”The Suburbs” satte stemningen for resten av plata. Fred digget konseptet, ”The Suburbs”, oppvokst i Lillestrøm, bosatt i Åsane. Dette var så absolutt relaterbart materiale. I tillegg digga gutta på jobben plata så det gjorde ikke noe at dette var den eneste plata Fred hadde i cd-hylla bortsett fra sine egne arbeider. …”in the suburbs I learned to drive”…, fan så relaterbart, digg. Fred skippet spor nr. 2 ”Ready to start”, han hadde aldri vært noen fan av å spille album i kronologisk rekkefølge og spor nr. 3 ”Modern Man” var mer i hans gate. …” like a record that’s skipping, i’m the modern man”... .Fred kunne faen meg ikke sagt det bedre selv. For det første hadde han akkurat skippet spor nr. 2, for det andre var han selv som en plate med hakk i. Alt dette sammenfalt med hans status som en moderne mann: følsom og myk, mørk og dyp, filosofisk og sofistikert, muskuløs og vakker, hip og trendy, men samtidig preget av den tunge børen hans generasjon bar. Generasjonen som hadde alt, men som likevel manglet noe. ”Å fy faaan, jævla bra musikk”, tenkte Fred og gikk på dass for å drite, dusje og kanskje rulle opp en liten luring.