Mandelstang.

Fred Endresen, mannen, maskinen, men først og fremst, sangeren. Det var sangeren Fred Endresen som stod i dusjen og lot det iskalde vannet renne nedover den aldrende kroppen. Han hadde alltid dusjet i kaldt vann, siden han var en liten gutt, det var noe vakkert og rent, nesten befriende ved å la det kalde vannet kjøle ned kroppen slik at huden ikke lenger var hud, men et system av små prikker. Det kalde gulvet på baderommet forsterket effekten. Kalde, harde og systematiske flater. Foran speilet så han en sliten sanger, han var fortsatt pen, men det harde livet hadde satt sine spor i maskineriet. Mannen var fortsatt den samme, dette ansiktet, kraftige kinnbein og markerte linjer. Kald, hard og systematisk, akkurat som baderomsgulvet. Han hørte telefonen ringe fra stuen, skulle han løpe inn å ta den og samtidig neglisjere det faktum at kroppen hans var våt eller skulle han ta tak i et håndkle, tørke kroppen og ringe opp igjen? Dråper med vann traff parketten, det var Steve.

- Fred, man, are you ready for tonight? Remember, the berrics unified, wednesday’s with Reda, first try fridays, we are all behind you. We have faith in you, we believe in you, we are you, we are we and so are you. Everybody needs to come up!
- I’m ready Steve, I will not let you down.

Etter telefonsamtalen med Steve Børre, denne mystiske mannen som hadde kontaktet han for noen måneder siden, følte Fred seg urolig. Rastløsheten gjorde han gal, dette viruset som løper løpsk i blodet og river i stykker det siste et menneske har av sunn fornuft. Han trengte porsjonssnus og han trengte det nå, men boksen var tom og var det noe Fred Endresen mislikte var det gjenbruk av porsjonssnus. Det var to timer til Fred Endresen skulle opptre for andre gang i melodi grand prix og han var tom for porsjonssnus. I det fjerne hadde en iskald bloggemorder med kodenavn Baslowsky gjenoppstått i all sin prakt…